Tanker etter ekskursjon i regi Naturvernforbundet, sammen med grunneier Jan Peder Hegdal søndag 16. juni 2024.
Naturen har ikke bokstaver, ikke ord, ingen språk i tale. Men Ustmarka har likevel noe å fortelle. Noe som kommunestyret burde lytte til, før det er for sent.
Til tross for kort varsel, var det flere som hadde møtt opp for å ta en tur og se hva politikerne har tenkt å rasere. Med blikket høyt og lavt, og kameraet skuddklart, forsøkte jeg å lytte til naturens språk mens vi vandret innover i Ustmarka. Først på ganske farbar vei, deretter kom vi til skiløypa. Ei løype som kommer til å bli fullstendig utradert, hvis kommunepolitikerne får det som de vil. Fra vi forlot grusveien, hadde jeg følelsen av at hele turen foregikk på myr. Minst 90 % av turen var myr. For det er mye myr i Ustmarka. Viktig myr. Langt mer myr enn vi har blitt forespeilet i media.
Blikket mitt lette etter tegn på alt det rike og nydelige som lever her, og sporene talte sitt tydelige språk: Livet lever her. Og det vil fortsette å leve her.
Været var snilt. Sola skinte, til tross for noen blytunge skyer som nærmet seg langt borte. Jan Peder hadde med et kart hvor han ofte viste oss hvor vi var, og hva som var planlagt der vi sto, etter hvert som turen gikk dypere inn i Ustmarka. Det var en merkelig følelse å stå midt på ei rik myr, og vite at dette kommer til å hugges ned, graves opp, fraktes vekk og sprenges i fillebiter for å gi plass til et luftslott som krever mer strøm enn vi har i Orkland. En merkelig, uvirkelig og vond følelse. Jevnet med jorden, uten at de vet hvor dyp myra de vil grave opp er, og med alle de utslipp dette vil føre til, som aldri kan fanges igjen i restaurert myr.
Alt dette kan opphøre å eksistere, fordi kommunepolitikerne har latt det gå prestisje i et rabiat prosjekt – som i utgangspunktet burde endt opp med en rød strek over, på første papir da det ble foreslått. Jeg lot blikket gli over myra. Så de stolte, gamle furuene reise seg mot himmelen. Slike kjemper vokser ikke fort. Furuer er eldgamle på myrene i Ustmarka. De kan bli godt over 700 år. De har sett mye mens de strakk seg mot himmelen. Men de er ikke særlig store i forhold til den fabrikken som er planlagt. Var det 20 meter høye bygg han sa, Jan Peder? Og at arealet faktisk hadde langt mer myr enn det som ble beskrevet i planene… noe som i realiteten betyr at politikerne har «tatt en Viken» og ikke ant hva de faktisk har bestemt seg for. Og som igjen betyr at Statsforvalteren fikk feil informasjon og baserte sin avgjørelse på en løgn… Hvor gamle furuene i Ustmarka er, vet jeg ikke. Men de blir ikke særlig gamlere om kommunestyret får det som de uvettig nok vil.
Hvor mange i kommunestyret har faktisk vært her oppe? Sett og følt Ustmarka? Sett med egne øyne hva de har sagt ja til å voldta? Hvordan kan noen fatte et vedtak på denne måten? De burde vært her oppe og sett hva de stjeler fra oss og etterslekta. Sett sporene etter elgene, hjortene, sett tråkkene over sti og myr, sett hva skogsfugl – tiur eller jerpe – har lagt fra seg i mosen, hørt vinden suse i løvtrærne og bladene rasle. Følt varmen fra sola der den glitret gjennom trekronene, før man trådte ut på den store myra og ble kysset av solstrålene i ren naturglede, mens svetten ble kjølnet av det forfriskende vindpustet som hadde reist over hele myra for å nå fram til et varmt ansikt.
Jeg sto litt på avstand fra de andre mens jeg skrev ned noen tanker. Tok en kaffe og tørket svetten. Så på de blytunge skyene som nærmet seg takknemlig langsomt bakom de rike, dypgrønne trekronene. Jeg forsøkte å føle Ustmarka. Freden som aldri kommer tilbake hvis de klarer å klemme igjennom batterifabrikken. Roen i sjela, rikheten, den uvurderlige verdien i naturen rundt oss. For dette kan ikke måles i penger, det er så mye mer viktig enn det. Og jeg ble på gråten. For dette får man ikke kjøpt i butikkene. Man får ikke bestille det på nettet. Naturen, som i dag er mer viktig for oss i en travel hverdag, enn den noensinne har vært. Jeg så flere spor i myra rundt meg, i våt myrjord. Spor etter de som bor her, som ikke har noe de skulle ha sagt.
Da må vi si det for dem. For vi har ordene som naturen ikke har. Og vi har stemmen som kan fortelle det Ustmarka vil fortelle kommunepolitikerne og ordføreren. Livet vil leve her. Det lever her, og det skal fortsette å leve her. Trærne, lyngen, blåbærene, tyttebærene, multene, buskene, mosen, maurtuene, kjukene, skogstjernene, de små blå blomstene, stillheten, roen, sjelen… ja, sjelen til Ustmarka. Alt det grønne, det skal fortsette å være grønt, uten det såkalt «grønne skiftet» som er like blygrått som skyene der de nærmet seg. Alt skal fortsette å leve her. Ingen politikere burde ha rett til å si ja til å rasere noe de ikke vet noe om, ingen politikere bør få lov til å bestemme noe så viktig uten å sette seg inn i det de skal bestemme.
Så hvordan greide de å bestemme seg for å utføre noe så fatalt og rabiat som en batterifabrikk i et av Orkangers viktigste naturområder? Og er i tillegg så feige at de ikke tør å ha folkeavstemning, når så mange signerte i tro på at demokrati fungerer i Orkland?
Må vi lenke oss fast til trærne der oppe, før ordføreren forstår at vi mener det når vi sier NEI til nedbygging av natur i Ustmarka?
Tusen takk til Naturvernforbundet som tok utfordringen fra mitt forrige innlegg, og hjertelig takk til grunneier Jan Peder Hegdal for en naturrik, informativ ekskursjon i et nydelig naturområde vi ikke har råd til å miste!
Berit Helberg
Motstander av grått skifte
silverfokz 