Spørsmålet politikerne ikke vil svare på

Det er et spørsmål som ordførere og politikere ikke vil svare på, når de har bestemt seg for å ødelegge og bygge ned viktig og verdifull natur til fordel for det misvisende «grønne skiftet.» For i de fleste tilfeller, bestemmes det å meie ned skog, rasere natur, fordrive livet på et sted som er planlagt å huse industri for menneskenes skyld.

Hvor skal de bo, de som allerede bor der?

Underskriftskampanjen – tanker rundt behandlingen av folket

Herved er de levert, signaturer langt over det påkrevde antall som er på 300 innbyggere i Orkland Kommune for å legge fram et ønske om folkeavstemning. Signert av folk som ikke ønsker batterifabrikken i Ustmarka, da de ikke vil bli frastjålet så mye natur. Dette vil bli den groveste nedbygging av natur i området på mange år, og kan ikke forsvares som grønt skifte. De som ønsker en folkeavstemning er skattebetalere, velgere, folk som føler de ikke har blitt hørt – med andre ord føler seg overkjørt av kommunestyret.

Selv om nattmennesket meg kjenner kroppen protestere med alt den har når klokka ringer tidligere enn den ønsker å våkne, gjorde jeg det av respekt for de som har signert. Jeg hadde fått beskjed om at ordføreren var tilgjengelig for å møtes mellom 9.30 – 10.00, så jeg troppa opp med lista og lokalavisa parat.

Hvor legger de sjela mens fella spennes opp?

Vi var heldige med været i påska, vi midt i landet. Stort sett en smilende sol på en lettskyet, til dels skyfri himmel. Våren kom tidlig i år, selv om vinteren har vågd seg med noen fnugg bare på ert. Tela var på vei ut av bakken, og noen steder føltes det som å labbe i et tynt lag med graut. Det er greit. Vi vet det går mot lysere tider.

Klarer ikke jegere å nyte natur uten å drepe noe?

Det har kommet meg for øre at jegere nå begynner å «kreve» å få drepe noe i romjula også. Med støtte fra både Frp og mat- og landbruksminister Pollestad. I en tid hvor naturen her sterkt presset på flere kanter, på grunn av menneskenes inngripen og egoisme, grådighet og trang til å se alt som sitt, mener altså Bjørnstad at dette ikke er nok. Naturen skal ikke få lov til å trekke pusten og ha en liten uke med julefred i skogen. Julen – en tid da familie står i høysetet hos de fleste nordmenn. Julen er varme, kos og hygge. Ikke kruttrøyk, blod, og døde dyr og fugler.

Batterifabrikkmareritt

Innsendt lokalavisa mi

Til Statsforvalteren.

Jeg bor i Orkland, nærmere bestemt Fannrem – i nærheten av der den batterifabrikken planlegges å legges. Jeg leser i lokalavisa at Statsforvalteren sier tydelig ja til batterifabrikk. https://www.avisa-st.no/nyheter/i/O8wzwk/statsforvalteren-har-akseptert-at-det-bygges-batterifabrikk

Dette er sjokkerende. Og inderlig, inderlig trist. Nå har NRK både via flere utfyllende artikler om natur, og programmet “Oppsynsmannen”, vist hvordan vi i Norge bygger ned natur. Vi ødelegger noe av det viktigste rundt oss, og kommer aldri til å få det tilbake. Regjeringen lar kommunene selv få bestemme, og resultatet har blitt at fritak for forpliktelser har blitt gitt i hopetall, slik at kommunene nå tenker at andre får ta det ansvaret som ligger i å bevare natur. Med natur menes karbonbindende myr, som er så viktig for menneskeheten. Men det som ikke nevnes, er hva som er viktig for alle oss som vil bevare naturen og føler en dyp, inderlig natursorg over hvert eneste tyveri av verdifull skog og natur når utbygging skjer.

Tør vi snakke om overbefolkning nå?

Elefanten i klimarommet

En blir til to blir til fire blir til åtte blir til 16 osv… og det går fort når man snakker om virus. Virus kan for øvrig starte i entall, og ende opp med å spre seg dimensjonalt på kort tid.

Mennesker må starte som to, ellers går det ikke. Men du verden, som det har gått siden vi starta. Uansett om det begynte med Adam og Eva, eller det var en genfeil i en apestamme som har skylda for hvor vi er i dag, så er saken klar: Vi har blitt mange. For mange. Det er lett å tenke seg et hus hvor familien øker jevnt – noen må flytte ut, ellers buler veggene og slik kan man jo ikke bo. Men planeten har ikke vegger, så vi ser ikke at de buler ut…

Det er farlig å stikke huet ut og nevne dette, uansett i hvilken sammenheng man legger fram problemet. For vi har en elefant i klimarommet – miljørommet – naturrommet. Og den elefanten er oss. Alle sammen. Befolkningen på planeten.

Fra naturen

Jeg er naturen

Jeg er naturen og jeg har noen ord om den planlagte batterifabrikken deres. For de som har bestemt at den skal bygges, de har allerede bestemt seg for at et nei ikke er et alternativ. Og det er stygt, det dere tenker.

Jeg er naturen. Og jeg sliter.

Jeg sliter på grunn av dere. Menneskene. Jeg blir bare mindre og mindre, mens dere stjeler mer og mer. Fra meg, fra etterkommerne deres, fra dere selv.

Søppelkommentarer

Minireprise – og en liten filleristing i kommentarfeltoppførsel.

Du kan gjøre utrolig stor skade om du ikke sitter på fingrene dine, og skriver ting i ren frustrasjon og ubetenksom eksplosjon for å få utløp for ditt sinne over idioti, og avreagere med ord du ikke mener. Noen eksempler som rovdyrmotstandere gjerne tyter fra seg:

Det vil aldri bli bedre i denne farta

Jeg sitter og ser «Oppsynsmannen» på NRK 1. Og det slår meg at rovdyrene også hadde trengt en som Bård Tufte Johansen. Vi som er involvert for å være en stemme for dyrene, vet hvor grusomt det foregår, rovviltforvaltninga i Norge. Programmet for naturen har fått mange til å reagere, i alle fall i kommentarfelt. De sier de har fått opp øynene. Visste ikke det var sånn. Selv om mange har visst det, og har forsøkt å sagt fra, så er det dessverre slik det er med hvermansen i landet vårt – de stoler på politikerne og reglene, tror at lovverk blir fulgt og regler ikke blir lempet på. Derfor har de heller ikke visst. Ikke før NRK endelig begynte å skrive om det, slå opp naturtapet, alt vi mister hver dag. Og folk lytter ikke før en kjendis endelig tar til orde for de stemmeløse, for både naturen og de i den.

Slik forkorter Forliksrådet sakskøa

Livet har stadig lærdommer å servere. Denne gangen har jeg lært mye om Forliksrådet – en måned før jeg skulle møte i Oslo på grunn av et honorar på 5.000 kroner som jeg har krav på, men ikke fått betalt for. Ingen forventer at noen skal jobbe gratis, og når noen avbryter etter at jobben er halvt unnagjort av helt andre årsaker enn jobben levert, bør man i rettferdighetens navn få betalt. Jeg henvendte meg til Forliksrådet i Oslo, siden motparten tilhører den kommunen, og slik er reglene.

Sjokket kunne vært målt til 2,3 på Richters Skala da jeg gikk inn på saken på nettet for å se om det hadde kommet mer svada fra motparten, og oppdaget at saken var innstilt.

Her er saken.