Det må da gå an å komme seg opp om morran…

Når jeg er hos fastlegen har hun av og til tid til å ta en prat om andre ting enn det som plager meg. Det plager ikke meg, tvert imot, for det er alltid interessante ting som dukker opp og for min del er det mer avslappende å ha et laid-back forhold til fastlegen, heller enn å sette opp en mur mellom den strenge pasienten og den syke… nei, det var omvendt. Nå var grunnen til at vi tok et sidespor, det at jeg alltid ber om å få time sent på dagen fordi jeg jobber om natta. Tror jeg. Vi pensa uansett inn på sporet om døgnrytme. At mitt døgnskifte er mitt eget valg fordi jeg funker bedre i tankeprosessene om natta har gjort at jeg har snudd døgnet slik det passer meg. Jeg er heldig sånn. Privilegert.
– Åh, du har sikkert det der forskjøvet søvnfasesyndrom, sa hun lett begeistret og så prata vi litt om det. Vi var jo ferdige med migrena mi og det var interessant å høre om noe nytt som visstnok har eksistert i flere år. Eller alle tider. Og som ikke plaga meg, det var bare litt artig å høre at noen har funnet et navn på B-mennesker som høres litt mer fancy ut. Men forskning er nå engang forskning. Noen har til og med tatt patent på molekyler som har eksistert siden før The Big Bang…

Jeg gikk hjem og nysgjerrig som jeg er, tok jeg en runde på nettet. Det burde jeg ikke gjort, for det var deprimerende lesning som jeg overhodet ikke kjente meg igjen i. Fra fastlegens entusiastiske oppdagelse og til det bedrevitende forskere hadde lagt ut på nettet, gikk veien fra å være nysgjerrig og til å bli forbanna.

Jeg vet jeg er bipolar light (det rette uttrykket er type 2, men det er for kjedelig), jeg vet også når det ble trigga. Kunstner er jeg og – i flere former. Multikunstner med ord, farger og toner. Ryktet sier at man er litt spesiell da – det er mange kunstnere og artister som innimellom sliter under åket å være bipolar i flere grader. Jeg er heldig som bare er light. Multikunstner er jeg uansett og det som kanskje understreker det, er at jeg er stolt over å skille meg ut fra mengden. Ikke er jeg redd for å skille meg ut heller, noe som har ført til forsøk på verbal rundjuling fra visse tapergrupper i rovdyrdebatten (dere vet hvem dere er). Jeg hører ikke hjemme i mengden. Men jeg hører så faen ikke hjemme i de beskrivelsene som godt utdanna forskere har klekket ut angående forsinka søvnfasesyndrom, heller. For de har ikke prata med noen som trives og har døgn som fungerer uten å bry seg om hva andre måtte mene om den saken. De kan umulig ha prata med noen som er så privilegerte at de har anledning til å snu døgnet slik det passer DEM og ikke samfunnet.

Akkurat. Det som passer samfunnet. Det var mitt hyggelige postbud – han som alltid tuter to ganger så jeg kommer meg opp av senga og ned av trappa for å ta imot pakka før jeg signerer søvnig med en finger på en liten dataskjerm halv ti om morran – som gjorde meg oppmerksom på hva samfunnet generelt tenker om de som sover til 11-12 og legger seg mens andre ligger i dyp REM-søvn. Ikkeno’ gæernt i bemerkningen, jeg ble ikke fornærma, men bare «Det må jo gå an å komme seg opp om morran» fikk meg til å tenke på innstillingen til «de andre». Eller er det jeg som er en av «de andre» – de som ikke klarer å komme seg opp om morran? Som blir ansett som B-menneske, som lat, som makelig anlagt og som dagdriver og slappfisk og døgenikt fordi jeg ikke følger reglene om at dagen skal (!) begynne ca 8 og så skal man jobbe og deretter er man ferdig på ettermiddagen og kan gjøre det man vil inntil man må legge seg tidlig fordi man vet at man blir revet ut av søvnen før man egentlig er klar, og så går man på jobb og følger samfunnets regler etter normaliteten. Jeg forklarte med håndbevegelser når postbudet sover, og så flytta jeg hendene og forklarte når jeg sover… og hendene beholdt lik avstand. Forskjellen var bare at jeg legger meg på et senere tidspunkt og står opp på et senere tidspunkt enn ham, men jeg sover ikke MER. Det ble et forklarende lys i postbudansiktet. Dette er et år siden og han tuter fremdeles like blidt to ganger før jeg tusler ned og får pakka mi. Den er alltid fra lulu, om du lurte. For jeg må ha noen bøker her hjemme i tilfelle bokhandlere bestiller sånn at jeg taper 40 %.

Det er klart at det finnes noen som leser dette nå og ler rått fordi de lenge har ansett meg som sjuk (dere vet fremdeles hvem dere er). Det er en annen historie, og den kan du ta et gløtt på både her og både her. Derimot finnes det mange som har (jeg NEKTER å skrive «lider av») dette og som kanskje vil føle at ting faller mer på plass for deres del, etter at de av fagfolk har fått vite at «de er syke» fordi man blir tilbudt behandling og man får jo ikke behandling hvis det ikke feiler en noe, gjør man vel?

Greia med søvnfasesyndromet er tydeligvis (og det er visst viktig og) å få «den som lider» over på «normal rytme» ved hjelp av behandling. Og jeg kan godt forstå at de med søvnfasesyndromet som har valgt et yrke hvor de må stå opp tidlig og betjene kunder eller passasjerer o.l. har det helt jævlig om morran fordi de egentlig ikke er ferdige med å sove normalt i sin rytme. Sin normale rytme. NORMALE!!! For min del: Blanda med fibromyalgi er det faktisk beint fram fysisk smertefullt å stå opp tidligere enn kroppen syns er greit. DET forstyrrer min rytme. Ikke å legge meg i tre-fire-femtiden og stå opp i 11-12-tiden.

Døgnrytmen min er ikke forstyrret. Den er min. Det finnes ikke kluss i døgnrytmen på min vanlige arbeidssyklus. Klusset kommer når jeg må rette meg etter «normale dødeliges» tidspunkt hvis jeg er på årsmøter eller andre aktiviteter, eller har en time på en undersøkelse som er litt mer tettpakka med pasienter enn fastlegen er. Jeg er ikke deprimert, men at folk som har søvnfasesyndrom og leser om hvor syke forskere, psykologer og leger mener de er, DET kan få enhver deprimert. Selv om jeg bare ble forbanna over stigmatiseringen fra de som burde vite bedre. Signalene dette gir, gir nemlig inntrykket av «jøss, du er sjuk du, du er ikke normal slik som oss» og det er ikke alle som liker å skille seg ut av mengden ved å legge seg når det passer deres rytme og sove til den naturlige rytmen lar dem våkne. Sjokk: Vi sover ikke mer enn andre. Vi sover bare på et annet tidspunkt og vi er faen ikke SYKE! At dette har utviklet bipolaritet er også tøys her i gården. Døgnrytmen har jeg hatt så lenge jeg kan huske, det bipolare skjedde da eksen ble avslørt og kunne dra til helvete med balja si og kvinnfolket han fylte ovnen på.

Hva du ser og tenker når du hører om min normale rytme, tar jeg rennafart fra vedbua og skiter i. For jeg kommer meg opp om morran – når jeg må. Når jeg ikke har noe valg av hensyn til andre og jeg selv har valgt å ikke ha noe valg ved for eksempel å være konferansier på en markering for NOAH, eller årsmøterepresentant i koret når korforbundet har årsmøte. Når samfunnet en sjelden gang krever det. Men resten av året får kroppen selv bestemme sin naturlige rytme, og ved timebestillinger som jeg selv kan bestemme ber jeg alltid om å få litt utpå dagen. Jeg har jo en grunn. Jeg fungerer best i jobb på natta. Det er naturlig for meg og har vært det i over 30 år.

Sykdommen kommer ved påvirkning av samfunnets syn på oss som ikke kommer oss opp om morran. Kanskje også sagt med en smule misunnelse – i alle fall rettet mot oss som har et yrke hvor vi selv kan bestemme arbeidstiden og ikke trenger å rette oss etter samfunnets krav om å komme seg opp når DE mener det er riktig. Så kanskje forskerne og legene kan begynne å tenke i litt andre baner når det gjelder «pasientene» som «lider» under forsinket/forskjøvet søvnfasesyndrom? Det skjer jo i andre tilfeller hos «syke» som «lider» – tilrettelegging av arbeidsliv med rett døgnrytme er den beste behandling. Eller en prat med arbeidsgiver…?

Tenk om alle B-mennesker, late, makelig anlagte, dagdrivere, slappfisker og døgenikter kunne få hjelp til å finne en jobb eller tilrettelegge den de har, som passet DERES døgnrytme istedenfor å herje med å snu på døgnet, bruke lysterapi, stappe innpå kjemikalier og få tuta ørene fulle av «fagfolk» om hvor syke de er som trenger behandling…

Skjerp dere, fagfolk. Her har dere faktisk bomma stygt! Det finnes ingen pasienter her. Bare et samfunn og såkalte fagfolk som stempler folk og krever at alle skal være like og følge samme bedritne mønster som gjennomsnittet. Det er ikke seriøs forskning hvis dere ikke snakker med de som faktisk lever med det dere forsker på!

Jeg er stolt av å være utenfor gjennomsnittet og jeg vil ALDRI rette meg etter samfunnets regler om å komme meg opp om morran. Men skulle forskere i Norge være interesserte i en prat, stiller jeg så gjerne opp og forsvarer oss som er normale mot alle dere samfunnsslaver som tror dere er normale.

2019-01-24

Her er en https://sovnforeningen.no/forsinket-forskjovet-sovnfase-syndrom/

Her er en til https://forskning.no/psykiske-lidelser-ny-depresjon/kluss-i-dognrytmen-henger-sammen-med-alvorlig-depresjon/265272

Bildet er lånt herfra – det er verd en titt selv om det handler om noe helt annet enn døgnrytme https://www.livescience.com/62631-atomic-clock-lutetium-precise-time.html

Advertisements

2 thoughts on “Det må da gå an å komme seg opp om morran…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s